Historien til staten Nepal
Noen viktige årstall
Foreningen av Nepal til ett rike (1768)
Landområdet som vi i dag kjenner som Nepal bestod lenge av mange ulike små stater. Det var Gorkha-kongen Prithvi Narayan Shah som i 1768 invaderte Kathmandu-dalen og samlet Nepal til ett rike. Shah-kongene hadde store ambisjoner og på slutten av 1700-tallet var Nepal mye større enn det er i dag. Uenighet med det britiske styret i India førte imidlertid til en krig som Nepal tapte. For å beholde landets selvstendighet hadde Nepal ikke noe annet valg enn å akseptere dagens grenser. Etter dette nederlaget stengte Nepal grensene sine, og landet var så godt som isolert til 1951.
I 1846 grep den unge generalen Jung Bahadur Rana makten i et blodig kupp som er kjent som Kot-massakren. Han omorganiserte hele styresettet og fylte alle viktige posisjoner med sine egne slektninger. Tross visse sosiale reformer regnes Rana-tiden som en nedgangstid for landet, ikke minst økonomisk og kulturelt. Det var for eksempel veldig få barn som fikk utdanning, fordi Rana-familien var redd for at de skulle utfordre regimet. Kongefamilien, Shahene, satt hele denne tiden i husarrest. I 1950 klarte kong Tribhuvan å flykte til India, hvor den politiske opposisjonen samlet seg mot Ranaene. Etter indisk megling kunne kongen i 1951 vende tilbake til Nepal og overta ledelsen av regjeringen.
Det første demokratiske eksperimentet (1959)
De fleste nålevende nepalere opplevde parlamentarisk flerpartistyre for første gang i 1990. Eldre nepalere husker imidlertid det første forsøket i 1959. Etter Rana-styrets fall bestemte kong Mahendra, sønn av Tribhuvan, seg nemlig for å tillate et partibasert demokrati i Nepal. Men eksperimentet varte ikke lenge, året etter nasjonalvalget i 1959 grep kongen inn og stoppet denne utviklingen. Kongen forklarte at han var misfornøyd med Nepali Congress, partiet som hadde vunnet valget. Han mente at de ikke fikk til ro og orden i landet, og at korrupsjonen var økende. At kongen selv ønsket å være mer fremtredende i politikken spilte uten tvil også en rolle.
Gjennom den nye grunnloven erstattet kong Mahendra i 1962 flerpartisystemet med et såkalt panchayat-styre. Ifølge kongen passet utenlandske politiske modeller som demokrati ikke i Nepal. Ideen bak panchayat-styre var basert på det tradisjonelle nepalske femmanns råd (panch betyr fem på nepali), som var respektert og kjent av befolkningen. Et slikt råd ble valgt på lokalt nivå, dette rådet sendte representanter til distriktet, som gjorde det samme til det nasjonale panchayat. Også såkalte klasseorganisasjoner (som Kvinneorganisasjonen, Bondeorganisasjonen etc.), opprettet av staten, var representert på nasjonalt nivå. Politiske partier var forbudt, og alle andre former for organisering måtte godkjennes av myndighetene.
I mer enn 15 år forble Panchayat-styret stort sett uendret, og misnøyen blant befolkningen økte. Kong Birendra, som arvet tronen etter sin fars død i 1972, så seg nødt til å gjøre noe. I 1980 ble det avholdt en folkeavstemming, hvor befolkningen fikk velge mellom å fortsette panchayat, med visse endringer, eller å gjeninnføre flerpartisystem. I byene og i lavlandet (terai) stemte befolkningen for demokrati, men på nasjonalt nivå viste panchayat seg likevel å være det foretrukne alternativet. Det skal tilføyes at valgobservatører nok ikke hadde definert dette valget som fritt og ærlig.
Fra midten av 1980-tallet økte misnøyen ytterligere. Spesielt de fremdeles ulovlige politiske partiene ble mer og mer aktive, mange av dem opererte ikke lenger i skjul. Da India, etter en konflikt med Nepal om handel og transitt, reagerte med en blokade av Nepal i mars 1989, ga nepalerne først India skylden. Ganske raskt rettet raseriet seg imidlertid også mot den nepalske regjeringen. Blokaden viste seg å være dråpen som fikk begeret til å renne over. Mange ble i tillegg oppmuntret av demokratiseringsbølgen i Øst-Europa, og også innenfor regimet vokste kritikken. Store folkemengder begynte å ta del i politiske møter, og generalstreiker (bandh på nepali) ble organisert. Myndighetene slo hardt ned på disse aktivitetene, men dette førte bare til at flere og flere deltok i det som senere ble kjent som den første folkebevegelsen (jana andolan I). I midten av april, etter at mer enn 60 mennesker hadde dødd i protestene, ble kongen tvunget til å gå med på å avskaffe panchayat-institusjonene og gjeninnføre ulike rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Sistnevnte innebar at politiske partier nå ble lovlige igjen.
Med den nye grunnloven i 1990 ble Nepal omformet til et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk flerpartisystem. Nepali Congress og Communist Party of Nepal (United Marxist Leninist) ble de dominerende partiene. Mens Nepali Congress ofte oppfattes som storbøndenes og borgerskapets parti, får partiet samtidig - med rette - mye av æren for demokratiets fremvekst i Nepal, i mange år med Girja Prasad Koirala som leder. Communist Party of Nepal (United Marxist Leninist), på folkemunne kalt UML, kan betraktes som et sosialistisk, heller enn et kommunistisk parti.
Revolusjon i 1990 førte imidlertid ikke til den økonomiske fremgangen som partiene hadde lovet, og heller ikke til en mer stabil politisk situasjon. Nepali Congress vant valget i 1991 men kjempet fra begynnelsen mot sterk opposisjon fra venstrefløyen, noe som førte til mange regjeringsskifter på 1990-tallet. Foran det fremskyndte valget i 1994 nektet valgkommisjonen et av de kommunistiske partiene å stille til valg fordi partiet var for væpnet revolusjon. Denne gruppen, med ledere som Baburam Bhattarai og Pushpa Kamal Dahal (senere også kjent som Prachanda), boikottet følgelig valget. I februar 1996, etter å ha skiftet navn til Communist Party of Nepal (Maoist), leverte partiet en liste med førti krav til myndighetene med budskapet at de ville ta til våpen hvis det ikke ble satt i gang forhandlinger. Fire dager før fristen gikk ut startet maoistene det de kalte for Folkekrigen, som skulle vare i ti år og ta mer enn 13.000 liv.
Den 1. juni 2001 mottok nepalerne en sjokkerende nyhet: En stor del av den kongelige familien, inkludert kong Birendra, var skutt og drept. Det fastslås offisielt at det var en beruset kronprins Dipendra som skjøt og drepte ni slektninger og skadet flere andre fordi han ikke fikk lov til å gifte seg med kjæresten sin. Da han forlot rommet hvor familien var samlet, skjøt Dipendra seg selv. Etter at han døde på sykehuset et par dager senere ble hans onkel Gyanendra utropt som ny konge. Fordi Gyanendra og hans upopulære sønn Paras ikke var tilstede under middagen, oppstod det straks rykter om at de sto bak massakren. Disse spekulasjonene var blant årsakene til at monarkiets popularitet sank kraftig etter juni 2001.
Eskaleringen av den væpnede konflikten (2001)
Etter flere mislykkede forsøk startes i 2001 nye forhandlinger mellom nepalske myndigheter og maoistene. Maoistene sa seg villige til å inngå en våpenhvile, og flere runder med samtaler ble holdt. Begge parter viste fleksibilitet men var uenige om maoistenes krav om en grunnlovgivende forsamling. Prachanda trakk seg følgelig fra forhandlingene. To dager senere angrep maoistene for første gang hæren, som dermed ble dratt inn i konflikten. Myndighetene erklærte unntakstilstand. I 2003 ble det inngått en ny våpenhvile, men enda en gang førte samtalene ikke frem.
Kongens maktovertakelse (2002-2005)
Fra og med 2002 vokste uenigheten mellom kong Gyanendra og regjeringen. På grunn av eskaleringen av den væpnede konflikten i landet var det vanskelig å gjennomføre valg. Da statsministeren ba kongen om å utsette valget, avskjediget kongen ham og tok over den utøvende makten. På lokalt nivå ble alle valgte representanter, viss termin gikk ut i 2002, erstattet av statsansatte. De store partiene startet en kampanje for å gjeninnsette regjeringen, men lyktes ikke.
Det hele toppet seg da kong Gyanendra oppløste parlamentet og tok absolutt makt den 1. februar 2005. Med støtte av hæren ble alle viktige politikere satt i husarrest, telefon og internett stengt, og media sterkt sensurert. Det virket som kongen ønsket å gå tilbake til panchayat-styret. Etter dette statskuppet hadde Syvpartialliansen, en koalisjon av syv tidligere regjeringspartier, regelmessig kontakt med maoistene. I november kulminerte dette i signeringen av den såkalte 12 punkts avtalen, det viktigste steget i retning av en fredsavtale. De tre viktigste poengene i avtalen var at kongen ble definert som et hinder mot fred, at det var behov for en grunnlovgivende forsamling, og at partene ba om upartisk utenlandsk assistanse.
Som en reaksjon mot kongens statskupp organiserte partiene store demonstrasjoner og generalstreiker. De begynte i Kathmandu men spredde seg gradvis til andre byer. Partiene boikottet også lokalvalget, etter avtale med maoistene. Valgdeltakelsen var følgelig veldig lav. Denne jana andolan II varte helt til kong Gyanendra den 24.april ga fra seg makten og gjeninnsatte parlamentet. Partiene valgte Girija Prasad Koirala som statsminister. En av de første avgjørelsene som parlamentet tok var å fjerne ordet hindu fra den offisielle beskrivelsen av landet, og ordet kongelig fra alle viktige institusjoner. His Majesty's Government ble dermed the Nepal Government, og Royal Nepal Airlines het fra da av Nepal Airlines.
Maoistene hadde avtalt at de ikke skulle forstyrre partienes aksjoner mot statskuppet i Kathmandu, men de fortsatt sine militære aktiviteter i andre deler av landet. Etter statsminister Koiralas løfte om at det skulle bli dannet en grunnlovgivende forsamling annonserte maoistene i april en våpenhvile. I juni begynte arbeidet med den midlertidige grunnloven, og det var ledet av Syvpartialliansen og maoistene. Den 21.november signerte partene fredsavtalen. Dermed var den ti år lange folkekrigen avsluttet. I samarbeid med United Nations Mission in Nepal, en politisk FN-styrke, flyttet omkring 20.000 tidligere maoistsoldater til ulike leirer der de skulle avvente en politisk avtale om deres skjebne. Deres våpen og eksplosiver ble samlet inn og låst inn i leirene.
Den grunnlovgivende forsamlingen (2008 - )
Etter to utsettelser ble valget for den grunnlovgivende forsamlingen gjennomført 10. april 2008. Mot all forventning vant maoistene dobbelt så mange seter som Nepali Congress, mens UML kom på tredje plass. Forsamlingen består av 601 medlemmer og representerer 25 partier. Takket være kjønnskvoteringen er en av tre medlemmer kvinne, og også andre vanskeligstilte grupper, som daliter (tidligere kasteløse) og etniske minoriteter ble valgt inn. Under første møtet til forsamlingen ble monarkiet avskaffet, en avgjørelse som ble støttet av et stort flertall av medlemmene. Ram Baran Yadav, fra Nepali Congress, ble valgt som republikken Nepals første president.
Den midlertidige grunnloven ga den grunnlovgivende forsamlingen to år for å skrive den nye grunnloven. Prosessen har imidlertid vært vanskelig og skriveperioden er allerede forlenget to ganger: først med et år, andre gangen med tre måneder. Den nye fristen er 28.august 2011. Partiene er uenige om mye, men det er spesielt to store temaer som er vanskelige: (1) Hvilken type føderalisme Nepal skal ta i bruk, og (2) Hva som skal skje med de tidligere maoistsoldatene, som fremdeles bor i leirene. Av to alternativer, rehabilitering og integrering i forsvaret, er spesielt det siste kontroversielt.
- Hovedsiden
- Om foreningen
- Om Nepal
- Møter
- Hamro Patrika
- Bildegalleri Nepal
- Kontakt
- Lenker